Hvordan Heaney kom til Kirkegårdsveien  

Jeg har elsket dyr så lenge jeg kan huske. Hele barne- og ungdomstiden min ble tilbrakt i stallen, og familien min har hatt hund i alle år. Jeg vokste opp sammen med sheltien Nikki, og da hun reiste til de eviggrønne sauefarmene i 1999 visste jeg at jeg en gang skulle og måtte ha min egen hund. Det er noe med dette å bli vant til å ha dyr i huset, til hundens gode, trofaste og forutsigbare vesen, som er så trygt og godt for oss mennesker.

Noen som passer for meg?

Årene gikk, jeg rakk å bli 25 år gammel og ferdigutdannet, men så begynte savnet etter samværet med hund å melde seg for alvor høsten 2003. Vi hadde da fått oss eget hus i Tromsø, og Brede varmet mer og mer opp til tanken om et firbeint familiemedlem. Han hadde tross alt Bretonen Micha i minne, familiens gode tur- og jaktkompanjong gjennom mange år. Den tradisjonelle jakthunden var dessverre et uaktuelt valg for meg. Ikke går jeg noe særlig på jakt, og jeg visste tidlig at jeg ønsket et mer ”eierorientert” rase.

Vi vurderte – og eliminerte – et hav av hunderaser, og sto til slutt igjen med: Australian Sheperd, Shetland Sheepdog, Flat Coated Retriever, Nova Scotia Duck Tolling Retriever (en rase som jeg ikke visste så mye om da – men som jeg bare får mer og mer til overs for) og Border Collie. I og for seg ganske ulike raser, men med det til felles at de alle var (på generell basis) kvikke, arbeidsvillige, ”lettrente” typer. Min forkjærlighet for fårehunder dominerte utvelgelsesprosessen ganske kraftig, det skal jeg være den første til å medgi, og siden det skulle være ”min hund”, tok Brede raskt plass i baksetet, for å si det sånn. Vi var i alle fall skjønt enige om at vi skulle ha en tispe, og ikke en hannhund.

Nå er det jo en gang slik, at man gjerne påvirkes av hunder man kjenner og møter gjennom et helt liv, og for min del var den største eksterne påvirkningsfaktoren Tips, min venninne Bibbis fantastiske Bordertispe. Våken, smart, alltid klar for å gjøre en jobb og med en enorm forkjærlighet for mennesker. Hun kunne nok ha nådd langt i både agility og lydighet, men Bibbis hovedfokus er hestesport, så Tips er blitt litt nedprioritert. I dag begynner hun å bli en gammel, satt dame, og hennes storhetsdager er nok forbi, selv om hun ennå er en praktfull hund.

Got sheep?

Det å sakte men sikkert bestemme seg for at en vil ha en Border Collie i hus er ikke noen enkel sak. Ikke med de aktive hunde-entusiastene av noen venner jeg har i alle fall. Jeg ble bombardert med advarsler om at dette ikke var noe å ha; ”Border Collien er den mest omplasserte hunden i Norge”, ”En Border Collie uten sau er som en V8-motor uten kjøretøy”, ”Border Collie i by?! Dyremishandling!” ” Ikke kan du stille den ut i Norge heller”. Mye pepper, altså. Likevel kunne jeg ikke unngå å legge merke til at det var denne rasen som DOMINERTE alt av resultatlister i lydighet og agility på et høyere nivå. Kunne de virkelig være så håpløse? Jeg leste og forhørte meg rundt om erfaringer med BC i by og mulige fallgruver, og kom frem til følgende ufravikelige læresetning: Dersom du ønsker å ha et positivt forhold til din BC i et urbant miljø, må du innstille deg på å legge ned store mengder tid og ressurser i å stimulere den på et konstruktivt sett. Dette hørtes riktignok litt skremmende ut sammenlignet med sofahundene jeg var vant med hjemmefra, men samtidig var jeg jo nettopp svært innstilt på å ha en aktiv hund som jeg kunne arbeide, utvikles og ha ambisjoner sammen med; en hobby i større grad enn bare et møbel…

Skjebnens inntog

Det som hendte etter dette, var 99 % tilfeldigheter, for jeg var i utgangspunktet veldig forberedt å bruke laaaang tid på å gjøre research etter den perfekte hund (jeg vinglet dessuten enda mellom flere av de ovennevnte rasene). I mars 2004 leste jeg en annonse i lokalavisa: Border Collie-valper selges. Bruksgaranti. Leveringsklare ultimo april. På dette tidspunktet var jeg ganske fed up med useriøse Borderoppdrettere (i den grad de kan kalles det – selgere er vel et bedre ord…). Jeg hadde ringt på mange annonser, og det var mye av typen utsagn: ”Jo du, det var jo en tjuvparring, så du skal få den billig”… ”Vi er i alle fall nesten sikker på at faren også er Border Collie” osv. Slitsomt, og ikke så rent lite irriterende, med andre ord. Når jeg ringte på denne annonsen derimot, ble jeg tatt imot av en hyggelig og kunnskapsrik oppdretter/sauebonde fra Lyngen ved navn Roar Berglund. Han kunne fortelle meg at det var to skjønne tispevalper i kullet, og at moren, Mira, var en av hans beste arbeidshunder. Faren var en velrenommert gjeterhund fra Målselv med mange gode avkom. Vi snakket lenge, og han tilbød meg å få passe moren og kullet en helg, for å danne meg et bilde av valpene. Lykke!

Valgets kvaler

Bare en uke senere ankom Mira med valper, som da var 5 uker gamle, og - hvis noen var i tvil – fullstendig til å spise opp. Jeg var utrolig spent på førsteinntrykket, gjennom sprinklene på buret kunne jeg skimte at den ene tispevalpen var nesten helt sort, mens den andre var sort og hvit om hverandre. Jeg hadde lovet meg selv på forhånd at jeg ikke skulle velge en defensiv valp, da BC’en er en ganske dempende og myk hund i utgangspunktet. Dersom ingen av valpene møtte med dette kravet, skulle jeg la dem gå, samme hvor nydelige de var.

Da burdøren ble åpnet styrtet den tofargede ut og kom rett bort for å sjekke meg ut, mens den sorte så mer trykket og engstelig ut, og måtte løftes ut av buret. Jeg bestemte meg for å ikke legge altfor mye i dette, valpene var jo tross alt på en helt ny plass med fremmede lukter og mennesker. Den sorte tødde etter hvert opp, og de neste 48 timene var huset mitt forvandlet til fullstendig valpekaos – noe som overhodet ikke var meg imot! Begge valpene var veldig aktive (dog den tofargede i litt større grad enn den sorte – som gjerne gjemte seg unna hvis det gikk litt over styr), og moren - som var relativt ung mamma - tedde seg også som en unghund og lekte med valpene sine nesten hele tiden. Jeg merket at jeg hellet mer og mer mot den tofargede valpen, til tross for at det rent utseendemessig var den sorte som var ”vakrest”. Jeg kalte inn eksperthjelp (Marita og Hilde Camilla) for en ”second opinion”. Uten å informere de andre om hva jeg syntes, lot jeg jentene danne seg et bilde av de to nurkene, og de kom tilbake med et unisont svar: Den tofargede er mer våken, tøffere og mer tillitsfull enn sin søster, det må bli den.

Hundene ble levert tilbake påfølgende dag, og jeg gikk i tenkeboksen. Skulle jeg ha Border Collie? Skulle jeg ha valp fra denne oppdretteren? Fra dette kullet? Ble det lille sort-og-hvit? Etter å ha diskutert lenge og vel med Brede kom jeg fram til at jeg hadde en så gjennomgående god følelse på både hunder og oppdretter, at det ikke var noen grunn til å la denne sjansen gå fra seg. 19 april skulle den 9 uker gamle BC-tispa Heaney flytte inn i Kirkegårdsveien 58!   Her er et bilde av bittelilleheaney fra 5-ukers-besøket, hadde jeg egentlig noensinne en sjanse mot denne hjerteknuseren...? ;-)